Surfer på en medgangsbølge

 
– Axel, du skjønner at det der bare er tull?
– Hva da?
– At noen av lagene løper intervaller i fellesskap. Ingen gjør det.
– Kristina, vi får snakkes senere. Jeg… spiser middag.
– Ok, snakkes!
Når vi ringer medkaptein på The Westlies, Kristina Ødegaard, første gang har hun nettopp lest presentasjonen av Baba Ganousch. Hun reagerer med sjokk og vantro på det Haakon Irgens sier om treningsregimet til gutta på BabaG. Hun nekter å tro at noen tar stafetten så seriøst at de trener i fellesskap. Og dersom dette mot formodning er tilfelle, trener de i hvert fall ikke intervaller til de spyr!
Selv blir vi så satt ut av Ødegaards påstand at vi unnskylder oss med at vi spiser middag og slenger på røret. I motsetning til den øvrige pressen lyver HMKS Bulletin aldri.

Tilbake fra Australia

Den unge legestudenten Kristina Malene Ødegaard fikk i fjor det ærefulle oppdrag å samle sammen et lag til Holmenkollstafetten, men grunnet et akutt behov for nye impulser valgte Ødegaard istedenfor å tilbringe våren som utvekslingsstudent i Australia. Dermed måtte hennes gode venninne Madeleine Westlie ta over ansvaret for laget som senere fikk tildelt navnet The Westlies. Nå er imidlertid Ødegaard tilbake, og sammen med Westlie skal hun manøvrere jentene mot nye sportslige bragder. Men intervaller i fellesskap blir det neppe noe av.

Eller…?

Et par uker etter første telefonintervju får vi endelig tak i Kristina Ødegaard igjen, og det er tydelig at ukene har gjort henne godt.
– Jeg har trent godt i en uke nå, og hele laget er ganske oppesen om dagen. Toppa lag. Vi skal vinne, sier Kristina. Det er nye toner fra en som for ikke lenge siden nærmest avfeide hele stafetten som en dårlig spøk.
– Celin Sandland, Cathrine Holst, Josefine Høyem og Cecil Ringdal var blant deres beste i fjor. Hvordan har ligger de an nå, ett år senere?
– Var Celin det? Jøss. Det må jeg si kom som en overraskelse på meg.
Vi spør om hvem som skal løpe den krevende etappen fra Slemdal til Besserud, men Ødegaard er sparsommelig med informasjon.
– Er ikke det hemmelig da? Vi har en politikk på at vi ikke uttaler oss om ting som kan gi våre konkurrenter en fordel. Så tøffe må vi dessverre være om vi skal ha en sjanse til å vinne.
Den unge legestudenter blir borte noen sekunder.
– Oj! Wow! Det er Ellisiv (Aagaard, red.anm.) som løper syvern! Hun er rask, altså. Ellisiv har ikke fått vært med på alle fellestreningene våre, men man kommer ikke utenom at hun er en løper med et enormt potensial.
 

Rutine

Selv har Kristina Ødegaard løpt stafetten flere ganger tidligere – riktignok for andre lag.
– Ja, jeg har løpt for Det medisinske fakultet mange ganger. Vi har gjort det bra. Jeg løp tredje etappe ett år, men i år går jeg for den nest siste. Det er en vrien etappe, men det var den som var ledig.
Og tips til hvordan å disponere løpet mottar Ødegaard fra sin medstudent Stian Flo. Flo er en av Norges aller beste mellomdistanseløpere. – Stian har lagt opp et treningsopplegg basert på Olympiatoppens anbefalinger for oss, røper Ødegaard.
– Du er veldig oppesen, Kristina. Er det i det hele tatt noe du bekymrer deg for?
– Nå blir det kanskje mye om Ellisiv, men jeg er redd hun er bedre på fest enn løping om dagen. Det blir spennende å se. Når det er sagt vil jeg trekke frem Benedicte Ringdal som et stort talent. For å være ærlig har jeg aldri sett henne løpe, men jeg tror så inderlig på henne. Astrid Ore kan slå til og Anette Raabe kan gjøre det bra.
– Blir det seier på dere i år?
– Jeg frykter overtrening og at noen skal gå på en smell. Derfor tør jeg ikke utrope oss til favoritter. Kanskje til neste år. Vi er mer langsiktige i satsningen. For oss er ikke det viktigste å vinne - men å se best ut.